Målstyring og planarbeid

Jeg skjønner hvorfor man trenger en plan når man skal starte bedrift, og jeg skjønner hvordan det å styre etter mål letter samarbeidet. Når vi sier at Impulssenteret ikke har noen slik plan, er det lett å forstå at noen rynker på nesen og hevder at det aldri vil kunne gå. Da er det vel på sin plass å forklare hva vi egentlig mener. For vi driver jo ikke en organisasjon på måfå. Vi har jo en plan.

Sist jeg startet Impulssenter, var ikke sosialt entreprenørskap et begrep i Norge. For å lære å drive bedrift, oppsøkte jeg alle næringsnettverk og kunnskapsorganisasjoner jeg kunne finne, og fikk til og med NHH-studenter til å lage den største forretningsplanen du kan forestille deg med Impulssenteret som case. Jeg lærte fort forskjellen på teori og praksis. Og jeg så hvordan denne businessreligionen ikke passet like godt i en kreativ, sosialt orientert bedrift. Men ingen skal si at jeg ikke har prøvd.

Sist jeg laget et Impulssenter, laget jeg en forretningsplan som baserte seg på at det skulle være en skole, siden det var det jeg kjente best fra før. Jeg kom faktisk til finalen i en kulturgründerkonkurranse basert på den planen. Studentene på NHH syntes ikke det virket særlig økonomisk bærekraftig, så de så bort fra lokale og sendte meg rundt i bedrifter (på papiret). Jeg skjønte ikke helt hva jeg skulle gjøre der, så den bli litt vanskelig å følge. Men jeg kontaktet nå kreti og pleti av etablerersentre, og fant vel ut at det hadde vært smartest å starte opp vest for Bergen, da Sotra virket mye flinkere på etablering enn Bergen den gang. Men så traff jeg Christel, og så fant vi et anbud å søke på, og så vant vi. Plutselig var det nødvendig med store lokaler og helt andre planer enn det vi hadde forestilt oss. Impulssenteret ble det det ble, helt uavhengig av businessplanen. Men noe hadde det jo.

Dette noe er vanskelig å definere i en teoristerk entreprenørskapsverden. Som lærer i entreprenørksp merker jeg at også denne businessteoriverdenen følger etter og tar inn over seg at det finnes flere måter å gjøre ting på, som både er mer bærekraftig og svarer mer på vår tids etiske standard. Profittjag er ikke lenger kult. Derfor er det med mer trygghet jeg denne gang kan definere målet som mindre planorientert. Flere forstår hva jeg mener.

Så hva ER egentlig Impulssenteret, når det kan bare bli det det blir uten å miste seg selv? For det som er så rart, er at de som trenger det, skjønner det. De som ikke trenger det, forstår ikke målet og planen og hva det er. Her ligger jo utfordringen, men det eneste jeg mangler, er jo språket som kan brukes til å illustrere forretningsmodellen. Det stemmer ikke med NHH-språket, men det har jo sin plan for det.

Jeg fant nylig en Impulssenter-illustrasjon fra 2006, som faktisk står seg fremdeles. Den illustrerer hvordan Impulssenteret kan følge de hendelsene som oppstår uten å miste seg selv. Illustrasjonen er en firedeling, som går på at aktivitet gir energi, impulser gir motivasjon, kreativitet gir muligheter og læring gir plattform. Kort fortalt trenger vi rom til å prøve, feile, lufte, lytte, lære, for å føle oss frem til hva som kan gi resultater. Vi vet at vi vil noe, men har en veldig åpenhet for hva dette noe skal være. Vi vet at mennesker er ressurser som vi kan bruke, og jo mer vi bruker menneskene til det selv har lyst til, eller blir inspirert til, jo større er sannsynligheten for at det blir bra.

Planen vår er å bruke våre egne ressurser til å motivere og facilitere for andre til å bruke sine ressurser til å skape noe sammen. Vi vet av erfaring at det kan gi resultater. Og gjerne helt andre resultater enn det vi tenkte i utgangspunktet. Serendipity heter det på engelsk.

Kreativitet gir muligheter som du fort kan miste hvis du er for knyttet til en plan. Men dersom du ønsker at noe skal skje, trenger du mer enn bare kreativitet. Du trenger både kunnskap, lyst og energi til å gjøre det. Her ligger nok selve målet i Impulssenteret. Vi vet hva som skal til, men vi vet ikke helt konkret hva vi skal oppnå. For det kommer an på hvem som kommer hit, hva de kan, hva de vil og hva som skal til for å komme dit.

Men det er altså planen. Vi har et rammeverk som vi skal fylle med kultur, som igjen skal generere noe vi ikke helt vet hva er enda. Vi trenger å føle på hva vi egentlig trenger etter tiår med altfor rigide planer som vi ikke helt har passet inn i. Vi trenger å løsrive oss fra teorien og leke oss litt frem til nye måter å gjøre ting på. Planen er endring, planen er å bruke ressurser vi ikke har tatt på alvor de siste femti år, for å finne ut hva vi egentlig har behov for. Korona viste oss at vi har behov som vi ikke la merke til under tidsklemmen. Den har satt søkelys på hva vi hadde som vi knapt la merke til før vi ikke hadde tilgang til det lenger. Sosial kontakt, kultur, fellesaktiviteter. Nå må vi få det i gang igjen, og kanskje har denne perioden gjort oss åpnere enn før. Tenk om det viser seg at vi kan bruke denne endringstiden til å skape endring til det bedre.

Det er vår plan. Det er vårt mål. Og etter en uke med forsiktig åpning av senteret, virker det som at vi faktisk er inne på noe.

3 kommentarer

Legg igjen et svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.