Symbolrik pinnevevdag
Jenny kom på torsdagslunsjen og proklamerte at hun tenkte at hun hørte hjemme her. Det tror sannelig vi også! For makan til ressurs og deleglede!
Jenny er Jennyivinden. Hun kan veve! Sånn kvalitetsvev, altså. Sånn som vi andre betaler i dyre dommer for å kjøpe. Litt sånn lattermildt foreslo hun at hun kunne gi oss et kurs i pinnevev, for det hadde hun undervist i for barn forrige uke. Men det var foreldrene som ikke ville gi seg. Så ja, sa vi! Kom igjen i morgen!
Det ble en dag for refleksjon. Pinnevev er ikke særlig vanskelig. Derfor tenker man jo lett at det ikke er særlig verdifullt. Cecilie var faktisk ganske skeptisk; det er jo ikke søppel vi skal produsere her. Og det er sant! Vi vil ikke lage ting for bosset. Det må kunne brukes til noe. Men det ga mening at vårt aller første Impulssenter-kurs skulle være i pinnevev likevel.
Mens vi satt der og sloss om garn og jublet over hvert lille fremskritt, fortalte Cecilie denne historien, om hennes reaksjon dagen før, uten helt å få fullføre før Jenny kvitret: «Sånn som meg!» (Blikk utvekslest, lett forvirring i rommet, hvem hadde hørt feil og hvor kom den fra?)
«Ja, for det er jo sånn man ser på de uten jobb. Som søppel, som man ikke trenger.»
Og plutselig ga dagen enda mer mening. For Cecilie hadde jo ikke fullført. Saken er at vi hadde snakket om at vi trenger lyddemping, og at vi tenker å lage en installasjon i taket som gjør at det går an at mange snakker samtidig i rommet. Her hadde vi jo funnet løsningen! Pinnevev er lett å få til, vi kan produsere mange, og det kan bli kjempestilig og kreativt hvis vi bare sørger for å gjøre det riktig. I kvalitetsgarn, attpåtil! Akkurat som at uføre også har en verdi og uante muligheter!
Det ble en dag for anekdoter og metaforer. Det var ikke få sammenligninger mellom håndverk og mennesker! For Jenny vever. Altså, hun vever i fantastisk kvalitet. Sånn som folk betaler skjorten av seg for. Men i liten målestokk, og hjemmefra. Derfor vil hun være med oss, enda vi ikke kan veve i det hele tatt. Men når Jenny vever, blir det rester. Masse rester, av fantastisk ull. Av dette lager hun blant annet dusker. Det er ganske små greier, men det finnes faktisk folk som kjøper dusker av langt dårligere kvalitet til å feste på gardiner eller barneplagg. Dusker har sin bruksverdi, er lette å lage, og jeg tror nesten det blir det neste kurset vi må ha på Impulssenteret. Ikke fordi vi ikke skal lære vanskeligere ting, men ett sted må vi begynne, og verdien viser seg fort å være langt større enn bare det produserte resultatet.
Konklusjonen? En utrolig koselig formiddag med mye latter, dype samtaletema, mestring og kreative refleksjoner. Og en skikkelig deilig følelse av at vi trenger hverandre, vi mennesker. Bare vi får møtes, både gir vi og får vi på samme tid. Vi kan veksle på å ønske å lære eller lære bort, å bare være tilstede, å lytte eller snakke. Vi trenger alt sammen.
Men dersom alle skal kunne snakke, trenger vi lyddemping. Så jo flere som kommer og lager pinnevev med oss, jo fortere blir det ferdig! Det er bare å spørre (eventuelt ta med deg noen pinner og kanskje noe lyst garn).
Pinneved? Pølsevev? Langtifra! Pinnevev. Latterlig enkelt, latterlig gøy. Gleder meg til neste kurs som dukker opp helt uventet fra noen som har noe å dele med oss!
