Impulssenteret høytidelig åpnet

Impulssenteret ble behørig åpnet mandag 2. august med publikum, utstilling, musikk og taler.

Rushana Brandanger – bratsj og sang
Julie Andersland- åpningstale – offisiell åpner av senteret
Trude Sletteland – tale om Impulssenteret (under)
Bitten Schei – utstiller, tale om sitt entreprenørskap og sin kunst

• 

• 

• 

• 

• 

• 

Trude Sletteland sin tale

Først en takk til alle deltakende, men jeg må ikke glemme den spesielle takken til Bergen kommunes kulturavdeling, som jeg opplever så på tilbudssiden hva angår kunst og kultur til bergenserne. Jeg elsker Bergen kommunes kulturavdeling, og kan ikke få sagt det nok. Fordi de faktisk gir oss muligheter som ikke går an ellers.

Men så til dette temaet som jeg brenner så veldig for. Ressursene utenfor arbeidslivet.

Arbeidslivet på sitt beste tilbyr mye som gjør livet godt å leve. En forholdsvis anstendig lønn, en gratis arbeidsplass, datautstyr som PC, skriver, en pult å ha det på, kolleger, arbeidsoppgaver som gir mening og mestringsfølelse, noe å gå til hver dag. Jo mer givende og utfordrende jobben er, jo mer opplever vi glede og livskvalitet. En ny forskningsrapport rapporterer om høyest livsglede og tilfredsstillelse blant pensjonister og folk i denne type jobb.

Alle lederstudier forteller også om hva som skal til for at arbeidsstokken skal trives og yte best mulig. Det er ingenting som tyder på at vi ikke vet utmerket godt hva som skal til for et godt liv. Det dreier seg om å bli sett, om å bety noe for andre, om å ha en plass i et fellesskap. Tilhørighet.

I løpet av et liv er det faktisk ganske mange som faller utenfor denne privilegerte sitasjonen. Du kan miste jobben, sykdom kan ramme, livssituasjonen kan gjøre det umulig å være så pliktoppfyllende som arbeidslivet krever. Men det betyr ikke at du ikke har de samme behovene. Det betyr ikke at du ikke har noe å gi.

Jeg har jobbet mye med denne gruppen mennesker. Det er vanskelig å kalle de en gruppe, egentlig, men de har nå det til felles at de mangler denne møteplassen å gå til, disse meningsfylte arbeidsoppgavene som folk egentlig spør om når de sier «hva gjør du på?». Blant disse menneskene finnes det et hav av ressurser. Jeg tør påstå mer enn det du finner innenfor det firkantede arbeidslivet vi har.

Vi har verdens beste velferdssystem. Det hjelper oss økonomisk når vi faller ut. Vi trenger ikke sulte eller miste hus og hjem, som i så mange andre steder i verden. Vi skal prise oss lykkelig for det, men vi må ikke falle for fristelsen å tro at det er godt nok. For i den nevnte rapporten, rapporterer de som er utenfor arbeidslivet om lav livsglede og tilfredsstillelse. I det ligger mye psykisk sykdom – man blir syk av å ha det dårlig. Selv i verdens beste velferdssystem er det slik at mange blir syke av å være utenfor, og dermed har enda lenger vei tilbake. Mange blir deprimerte, ensomme, frustrerte, gir opp. Og det hjelper ikke å søke jobber. Dette burde ikke være nødvendig i verdens beste velferdssystem. Men ingen ser ut til å forstå nettopp dette, at de ressursene som er der ute, ubrukt av det store samfunnet, de verker etter å bli brukt til det de er ment for.

Dette kan jeg mye om. Hvilke ressurser vi mennesker trenger å få brukt. Det er det som har vært min spesialitet som karriereveileder. Hvis jeg får namedroppe litt, bygger jeg på forskningen og arbeidet til høysensitivitetforsker Elaine Aron, psykolog Barrie Jaeger, den største TED-talkeren ever, sir Ken Robinson, psykolog og forsker Scott Barry Kaufman, som jeg studerte hos i fjor. Alle disse snakker om hvor viktig det er å bruke våre spesielle ressurser for å ha et godt liv, for å gjøre det best mulig, for oss selv og for andre. Vi mennesker er forskjellige, og det finnes ikke en one size fits all.

Jeg vet det selv. Jeg har fulgt med på arbeidsmarkedet bestandig, både som karriereveileder og for egen del. Faktisk frister en full, fast jobb ganske mye innimellom, når en begynner å ønske seg ting man ikke har råd til. Som et Impulssenter, for eksempel. Jeg har søkt utallige stillinger, men opplever at det er ikke sånne som meg vanlige arbeidsgivere vil ha. Jeg har selvtillit nok til å tenke «kor dum de er, for de kan jo umulig ha ansatt den beste». Men poenget er, at jeg VET at det er fullt av ressurser der ute som ikke er i full, fast jobb. Og DET, at vi ikke evner å bruke dem, for meg, er BORTKASTET. Samfunnsøkonomisk fulltendig i bortinatten idiotisk.

Blant alle de 10% i arbeidsfør alder som er utenfor arbeidslivet, er det bøttevis av ressurser.

Ressurser som behandles som om de ikke var det. Virkemidlene for å få dem i jobb, dreier seg om å redusere ytelser, tvinge dem på tiltak som beviselig virker mot sin hensikt, og å omtale gruppen i sin helhet som hjelpetrengende og ressurssvak eller lat. Det er mulig jeg setter det litt på spissen her, men jeg vet det er mange som oppfatter det sånn. Og for dem er det ganske alvorlig.

Okei, nok tordentale. For jeg tror ikke at beste måte å endre en situasjon på er ved å klage. Vi må sette ord på problemene for å kunne løse dem, men så må vi faktisk prøve å løse dem. Og det er DET jeg vil med Impulssenteret.

La meg gå tilbake til innledningen.

Arbeidslivet, hvor det rapporteres om størst livsglede og tilfredsstillelse, tilbyr mye som gjør livet godt å leve. En forholdsvis anstendig lønn, en gratis arbeidsplass, utstyret en trenger for å få ting til, en pult å ha det på, kolleger, arbeidsoppgaver som gir mening og mestringsfølelse, noe å gå til. Givende og utfordrende arbeidsoppgaver.

DETTE skal være Impulssenteret. Et sted hvor man kan gå for å gjøre det som gir mening. Kanskje mulighet til å spe på inntekten. Vi skal prøve å skaffe det utstyret som trengs, selv om det tar litt tid. Hvis du ser bort fra kunsten, er det meste dere ser her inne nå, funnet på Finn.no. Alt jeg trengte, var et sted å sette det. Jeg tror vi kan fortsette sånn. Så nå må vi skape denne møteplassen, og jo flere som bruker den, jo flere «kolleger» vil du få, jo flere kreative hoder vil kunne finne på nye ting å gjøre, måter å skaffe mer midler. Akkurat som arbeidslivet for øvrig. Bare at her trenger vi ikke tenke på klokken, eller på å passe inn. Stedet tilpasses oss, ikke omvendt.

Hvorfor har jeg sånn tro på dette? Altså, jeg treffer mennesker hele tiden. Det er det beste jeg vet, for å si det sånn. Og blant de aller mest søkende, nysgjerrige, endringsvillige, kreative finner jeg dem som sier «ja, men jeg er jo ufør.» «Jeg sitter helt fast i et mønster og trenger å finne på noe annet» «Jeg har en drøm om å starte noe for meg selv, men jeg tør ikke risikere den skarve økonomiske tryggheten jeg har». Altså helt åpenbart spennende mennesker som bare ikke kan eller får lov til å jobbe innenfor det vanlige arbeidsliv, enten det gjelder en periode eller hele livet.

Vi snakker om ressurser som trenger et fellesskap, men som ikke har verken råd til å oppsøke slike, eller har det i form av en full, fast jobb.

Tenk! Hva som kan komme ut av det når denne gruppen faktisk møtes. Får tid på seg til å komme opp med felles prosjekter, tenk den kombinasjonen av de ulike ressursene de veldig forskjellige menneskene sitter på til sammen. Mange bekker små, – kan bli akkurat den store, fine elven eller fossen som samfunnet vårt trenger nå. Kreative løsniger for et samfunn i endring, fra dem som faktisk ikke er bundet fast i et hamsterhjul med pensjonspoeng som største motivasjonsfaktor.

De frieste sjelene er nettopp de som trenger dette mest. Et sted å gå som ikke koster skjorten. Hvor de ikke er nødt å betale 40 kroner for en kopp kaffe for i det hele tatt å få lov å sitte ned.

Jeg vet ikke hva som kommer ut av dette stedet. Akkurat nå driver vi og drømmer om å overta lokalene nedenunder også, og drive en spennende kafé med salg av lokalmat og bruktklær og strikketøy og redesign og alt det som kan produseres her oppe. Lokalene nede kan finansiere lokalene oppe. Men mye kan skje og nye ideer fremmes i løpet av kort tid. Det vil ta litt tid å utvikle dette, så vi må bare søke midler for harde livet så vi kan få litt bedre tid til å skape konseptet. Men signaler så langt, før vi egentlig har åpnet dørene for fullt, er at stedet kan romme dype samtaler (overført i podcast, blant annet) matlaging, stemmebruk, sang, musikk, kunst selvsagt, redesign, trykte medier, dikt, noveller, tematreff, kurs og foredrag, en mulighet til å skape en minivariant av sin egen virksomhet, – og det viktigste av alt, er at det er de som kommer med ideene som ønsker å gjøre det. Det er ikke noe som påføres noen, men en mulighet som gis. Det føles som om vi faktisk gir noe, som genererer langt mer tilbake.

Impulssenteret skal være et sted hvor folk som trenger det, kan gå for å få impulser og inspirasjon til å gjøre noe selv. Til å prøve ut dårlige og gode ideer i mindre målestokk. Alt som kan gi gode impulser er med å utvide og forbedre konseptet, så vi trenger strengt tatt bare si «ja» og ting vil skje av seg selv. Det høres utopisk ut, men jeg har faktisk sett det virke.

Nesten alle bedrifter starter opp med en ferdig forretningsmodell, men ikke denne. Når vi skal åpne opp for spennende tanker og ideer utenfra, er jeg veldig skeptisk til å ha formulert for mye ferdig før vi vet hva vi har å bygge på. Jeg ønsker at modellen skal være i utvikling. Akkurt nå er det en frivillig organisasjon, men jeg tror vi er nødt til å gjøre det om til et ideelt AS om litt. Men ikke før vi vet at det går. For hele Impulssenteret er egentlig som alt vi ønsker å putte i det, en «Se hva vi klarer å få til – se hva som skjer» – fordi vi har stor tro på menneskers evne til å være kreative bare de får lov. Jeg tror, jeg vet, at de vanlige etablerermodellene setter en effektiv stopper for en god del glimrende ideer. De funker for noen, men det må jo finnes alternativer. Og det har vi altså her.

Jeg tror at tiden er inne. Korona har buret oss inne, vi har snakket til svarte skjermer på zoom, vi har opplevd høy arbeidsledighet og vi har skjønt hvor viktig kunst og kultur faktisk er i et menneskeliv. Og ikke minst, at det faktisk er næring, på så mange nivå. Vi har forstått at det faktisk er mye ensomhet blant oss, og at det er skadelig. Like skadelig som 17 sigaretter om dagen, faktisk. Vi har skjønt at verden er i endring og at vi trenger å tenke nytt. For meg er restartingen av Impulssenteret nettopp en reaksjon på alt dette- jeg trengte det selv. Desperat. Mål, mening, skaperglede, mennesker, gode samtaler, å fikse de utfordringene politikerne maser om, men ikke foreslår gode løsninger på. Du kan ikke tvinge folk inn i et arbeidsliv som ikke er der. Noen må bidra til å skape et alternativ.

Så tiden er inne. Jeg gleder meg vilt og hemningsløst til å se hva vi kan få ut av tiden vi har til rådighet, jeg håper intenst at vi klarer å få det til å vare mye lenger. Og vi? Det er alle som ønsker å være med på denne reisen! Du er velkommen hvis du vil!