Hva vi sa til byråden

Den 25. april 2024 var Impulssenteret så heldige å få besøk av Charlotte Spurkeland, byråd for barnevern, sosiale tjenester og mangfold. Vi hadde et ønske om å fortelle hva vi ser som utfordringer med en del holdninger til utenforskap og hvordan forhindre det, ut fra våre egne erfaringer. Vi hadde lagt opp til en løype av bilder som skulle gjøre det litt enklere å holde tråden, for jammen har vi mye på hjertet! Jeg prøver her å sammenfatte litt.

• 

Først måtte vi bare vise hvor fint vi har det, og hvor fint det er for nabolaget å ha noe spennende å se på, og hvor lett det er å bare droppe inn uansett. Og selvsagt hva et folkeverksted kan være, hvor alt som er gjort er integrert i selve interiøret. Her er alle møbler nesten gratis og gjerne trukket om og malt i maling som vi har fått gratis eller kjøpt billig på Finn. «Billig, dårlig og kjempegøy», sa jeg. For lokalene er virkelig det, som man merker idet man åpner døren som sleper nedi gulvet.

Impulssenteret er nemlig ikke bare et makerspace. Det er viktig at det ER et makerspace, for det trekker folk inn og pirrer nysgjerrigheten til en del som trenger nettopp dette stedet. Og hvorfor trenger noen nettopp dette stedet? Vel, det er grådig vanskelig å snakke om uten å si veldig mye mer.

Alle mennesker trenger noe. Alle har behov for sosial kontakt, noe å gjøre med livet, mening, å ble sett, å se, å sette spor etter seg. Det er mange måter å gjøre dette på, men veldig mange faller utenfor de vanligste stedene å være sånn på. Så hvor skal de da være? Ett av problemene vi ser med dagens måte å løse utenforskap på, er segmentering. Vi deler folk opp i grupper og behandler dem deretter.

Derfor var dagens første visualisering denne fine tavlen, som vi laget av et «speil» vi fant på loppemarked i helgen.

Alle mennesker, uansett «segment», er først og fremst folk, og folk er ressurser. Impulssenteret er for folk, og siden alle tilhører et eller annet segment, vil vi jo støte på disse i vår hverdag. Men vi ser bare menneskene, og de får gjøre og snakke om det de vil. De er nemlig akkurat som vi, eller, de ER «vi». Vi er jevnbyrdige. Vi lytter med to ører, har tid og tålmodighet, og det er DET samfunnet trenger mest av alt. En trenger ingen diagnose for å trenge det.

Så fikk vi sagt det. Vi har en målgruppe, men det er ikke den som ligger under de ulike pengepottene som kommunen, eller andre, prioriterer. Det måtte vi nesten få sagt. For penger er vel egentlig vårt eneste problem. Vi har jo løst de andre. Men for å få penger må vi sette ord på de samfunnsmessige problemene vi skal løse, selv om det strengt tatt bare forsterker problemene.

Derfor har vi et uttrykksfylt maleri malt av vår store huskunstner Trude. Hvordan forsøker Norge å løse problemer med angst, depresjon og denslags? Jo, ved å sette søkelys på nettopp det. Er du deprimert? Ensom? Meld deg! Si fra! Vis deg frem, så skal vi vise deg frem for all verden så det kanskje blir bedre! Det funker ikke sånn. Ikke for veldig mange av oss. Vi vil ikke vise oss frem når vi er på vårt mest sårbare. Det å oppsøke steder som hjelper folk med spesifikke problem, er stigmatiserende i seg selv. Da er det bedre å komme på et sted som ikke har noen spesifikk målgruppe. Et sted hvor man finner kreative løsninger på alt mulig, hvor alle aldersgrupper og til og med noen dyr (hunder, katter og hybelkaniner) finner veien. Hvor det ikke er gitt at du har et problem utover noen timer å slå i hjel. Vi er folk, alle sammen, og merkelappen trenger ikke henge ved oss. Uten denne forståelsen, vil problemet aldri bli løst.

Vi har flere bilder, vi! Neste dreier seg om utenforskap. Der har vi mye å gå på i vår kultur. Utenforskap er nemlig en følelse. Du kan føle deg utenfor både alene og sammen med andre, i jobb og utenfor jobb. Men vi behandler utenforskap som om det er en spesifikk ting, og løser det med å be folk inn i det de mener de er utenfor. Da faller mange utenfor utenforkategorien. Det vi opplever mest, er mennesker som ikke føler seg hjemme i de tilbudene som finnes for «de som er utenfor». Derfor må vi tenke over hva som skal til for at man skal føle seg innenfor. Og så må vi skape det! Det er nettopp det Impulssenteret ønsker å være. Et innenfor. Alle som kommer til Impulssenteret skal føle seg velkommen til å bruke det som de selv ønsker, at de har frihet og myndighet og mulighet, som er det man finner i de beste av arbeidsplasser.

For å vite hva folk trenger, må vi vite en del om menneskelige behov. Derfor viser vi inn på kjøkkenet, hvor vi har begynt å ha coaching når Impulssenteret er opptatt av andre. Der har vi fått farger og det flotte maleriet av seilbåten til Scott Barry Kaufmann! Seilbåten viser hvilke behov vi alle har, hva som skal til for at vi skal ha best mulige liv. Hva som skal til for at vi holder oss flytende og attpåtil i bevegelse. Det er nemlig ganske forsømt når vi deler opp mennesker i segmenter med ulike utfordringer. Vi har alle de samme behovene, og kan vi sørge for dem for alle, trenger vi ikke egentlig segmentering. Vi trenger hverandre.

Når vi snakker om hvordan hjelpe mennesker, har vi det med å tenke at penger er nok, eller kompetanseheving. Mens penger er viktig for å være trygg, er det bare en liten del av det som skal til for å ha det bra, eller for «å unngå angst og depresjon og utenforskap», som man ville sagt med forebyggingsbriller. Forebygging er altfor ofte å fokusere på problemet. Virkelig forebygging er å bare ha det bra i utgangspunktet. Her er svaret på det! For å få energi nok til å få vind i seilene må vi oppleve kreativitet, flow, å få være nysgjerrig og følge den, vi trenger kjærlighet, ubetinget kjærlighet og tillit, og vi trenger mening i livet. Det er DET vi tilbyr på Impulssenteret. Og siden vi lever i det, kjenner vi det på kroppen hver dag.

Impulssenteret er et kjærlig, åpent, tillitsfullt sted hvor folk kan få utfolde seg som de vil. Det er mye samtaler, dype samtaler, men ikke minst, et hav av tid. Med den tiden oppstår kreativitet. Det er bevegelse, det er det samfunnet trenger. Det er ressurser. Om du er ufør, fattig, arbeidsledig eller ensom eller lei, da er du ikke det den stunden du er på senteret. Da er du på Impulssenteret! Helt innenfor! Her har du lov til å leke, eller å la det være. Du er fri til å bestemme selv. Du er myndig.

Dette og mere til fortalte vi Charlotte med følge, på innpust og utpust, og vi håper de gikk derfra med noen nye tanker og inspirasjon.