Som et bestemorhjem

At Impulssenteret er et deilig sted, er det vel stor enighet om. De fleste som kommer inn, kommenterer at det er koselig her. Tidvis må jeg spørre hva det er som gjør at det oppleves som koselig.

Her om dagen var det faktisk flere som kommenterte at det er som et hjem. Til og med som et bestemorhjem. Du drar kjensel på mye, og føler at det er veldig hjemmekoselig.

Jeg kan være enig, men samtidig ligner jo dette ikke på så mange bestemorhjem. Det er kontorplater i taket med store, faktisk delvis oppbrukte, lysrør i. Gulvet er malt betong. Veggene er plater. Ikke særlig hjemmekoselig i seg selv, akkurat! Men vi har malt både tak og gulv, da. Meeeen ikke akkurat som bestemor ville gjort det. Taket har fliser som ligner på flisene vi malte på gulvet. Gulvet har påmalt gulvteppe og fargete prikker som skal skjule alle malingflekkene. Møblene er malt etter hvilken maling som ble donert oss, og gjerne med mønster ingen andre har.

Det er ikke mye ved Impulssenteret som ligner et bestemorhjem hvis vi bryter det ned. Men hva er det da?

Impulssenteret er et sted du kan senke skuldrene, og du merker det når du kommer inn. Aktiviteten som foregår er etter innfallsmetoden, og mang en lang og god samtale finner sted. Det er ly for regnet, samtale mot ensomhet, kreativitet mot kjedsomhet, men egentlig bare en liten timeout fra hverdagen, som det bestemor hadde. Jeg spurte en fyr som kom langveis fra hva han trodde Impulssenteret er. «Det er et community space hvor du ikke er nødt til å gjøre noe. Sånt som det finnes mange av i USA og Canada, men ingen i Norge».

Ja, for det er sant. Vi skal alltid gjøre noe, vi nordmenn. Aktivitet er bra, mener vi. Aktivitet er bra, men faktisk ikke alltid. Vi trenger hvile, men ikke minst trenger vi tid til å synke inn i den gode samtalen. Vi trenger det for å forstå oss selv bedre. All aktiviteten vår virker som er til for å løpe fra oss selv. Vi gjør tusen ting vi tror vi må, men som bare gjør oss stresset. Alle diagnosene som fibromyalgi og utmattelse, depresjon og sikkert veldig mye mer kan godt være symptomer på at vi aldri får tid til å kjenne etter. Ingen spør hvordan du egentlig har det, over en varm kopp kakao og med et overskudd av tid. Det burde vi.

På Impulssenteret vil vi gjerne ha det som i et bestemorhjem. Vi har tid, tålmodighet og kjærlighet nok til å skape et rom for refleksjon over hva vi egentlig vil i livene våre. Det vi egentlig vil i øyeblikket oppstår plutselig når vi først har tid! Det er det som er impulser. Bare ved å være sammen, skaper vi inntrykk som fyrer opp noe i andre. Alle disse rare løsningene i rommet vårt kommer av at noen kom på en gøy idé. «Kunne ikke vi malt taket sånn og sånn?» «Jo! Jeg har noe maling stående hjemme!». Lykketreff? «Ja! Jeg tar med kake!»

Det er noe med tid og mulighetsrom. Når man er på skikkelig bestemorbesøk, skal man ikke stresse. Da skal man dele det havet av tid som bestemor har, man skal sole seg i hennes glede og kjærlighet så man gløder tilbake.

Jo mer jeg tenker på denne bestemorallegorien, jo gladere blir jeg, merker jeg. Impulssenteret, et bestemorhjem. Uansett hvem som er der. Bestemor er bare en atmosfære som hviler over oss og lar oss få være. Lar oss få være akkurat de vi er. Lar oss få kjenne på mestringsfølelsen av å gjøre noe vi aldri har gjort før, lar oss få være de barna vi fremdeles er. Sånn blir det helt overkommelig å være voksen!

Alle trenger noen bestemorøyeblikk. Hvis du skulle kjenne på den følelsen en gang, vet du hvor du skal gå! Bare husk å ta imot, fordi i et bestemorhjem er du alltid velkommen som du er. (Og er du så heldig å ha en faktisk bestemor, må du selvfølgelig huske å besøke henne også!)

Hva synes du? Fikk du gode vibber av denne allegorien?