Fremskritt!

Det begynte da vi nok en gang fikk støtte fra Bergen kommune. Først, selvfølgelig takknemlighet og glede. Deretter, en følelse av at nå må vi vise at vi kan strekke oss enda lenger. Vi hadde fått til mye det første året, men progresjon betyr noe nytt, og vi følte oss vel usynlige der oppe i andre etasje i Sverres gate. Ingen snubler tilfeldigvis forbi. Det er så synd, når alle som blir geleidet dit er så veldig positivt overrasket!

Det andre som skjedde, var Huset Sverresgate. En brukerstyrt møteplass for rusavhengige, flyttet inn i etasjen under oss. Det føltes enda litt vanskeligere å vise frem vår egenart, da vi fysisk befant oss i et hus hvor noen andre kalte seg Huset. Vi kunne lett ha blitt forvekslet med dem. Og så, dårlig samvittighet. Hvor ofte får ikke rusavhengige høre at de ikke er ønsket i et nabolag? Impulssenterets kjærlighet er til alle, også rusavhengige, så vi ønsket på ingen måte å bidra til å avvise dem. Derimot kjente vi på at Huset hadde jo fortjent å være hele huset. Så da vi tok kontakt, var det for å høre om det kanskje ikke var noen grunn til dårlig samvittighet. Og jammen hadde vi rett. Ikke bare var de veldig interesserte i å overta, men de hadde jammen et lokale på gateplan de i så fall trengte å bli kvitt!

Av og til virker ting som om de er meant to be.

Vi har delt hus med Huset i et par måneder, og det skal sies at vi kommer til å savne fellesskapet. Det er sjeldent man møter mennesker som er så generøse og takknemlige og åpne og inkluderende. Vi ble helt sjelefrender. Vi spiste hos dem og de malte hos oss. De hjalp oss å flytte og vi ga dem ting vi kunne unnvære som de kunne trenge, og omvendt. Ingen klaget på gjenglemte hybelkaniner, og alle viste bare glede over hele pakken. Bare at vi sikkert kommer til å savne hverandres glede og kjærlighet i hverdagen.

Men nå har vi altså flyttet! Revet ned plastfilmen fra vinduene så alle kan se rett inn til oss. Stedet, Strandgaten 225, oser av potensial. Taket og gulvet roper etter kreativ kjærlighet, og det skal det få! Vi må bare leve oss inn først. Nye venner har tatt stedet i bruk og nye samtaler har funnet sted. Masse mennesker titter inn, og vi gleder oss til de begynner å komme helt inn. Camilla har åpnet den første utstillingen på det nye stedet, og hvem vet, kanskje kommer flere til som vil stille ut? (Ikke at vi ikke har nok bilder på lager, men halve poenget er jo forandring).

Dette er en historie om muligheter. Bare du finnes og forteller hva du ønsker, så kan de utroligste ting skje. Åpenhet, nysgjerrighet og raushet er nøkkelen til både harmoni, energi og kjærlighet. Dette siste halve året har gitt oss så mange eksempler på det.

Nå gleder vi oss over alle som kommer eller titter inn med de samme holdningene. Hvem vi er? Det vil bare tiden vise. Det kommer jo an på om du også er med. Uansett går vi vinteren i møte med både glede og optimisme. Takk, alle, som har bidratt til veien så langt!