Ved å la det bare skje

Vi er vant til å legge planer og deretter måle resultater etter hvordan vi klarte å oppnå disse målene. Det er vel og bra, men alt trenger jo ikke være sånn. Og der ha du meg. Jeg velger oftest den andre måten. Hvorfor gjøre ting på den vanlige måten? Da lærer du jo ikke noe nytt.

Impulssenteret startet i denne omgang med en slik tanke. Vi vet ikke hvem som vil oppsøke stedet, så vi vet ikke hva som vil skje. Planen var å la ting skje som de ville. For min egen del har det blitt en skikkelig bekreftelse på det jeg selv predikerer. Ikke visste jeg at det var maling som skulle bli min store inspirasjonskilde, for det har jeg faktisk aldri kunnet.

Jeg trengte noe maling til en vegg, men visste ikke helt hvilken nyanse. Så da jeg fant noen testbokser på finn, kjøpte jeg altså en hel røys, inklusive noen jeg ikke i utgangspunktet trengte. Og så måtte jeg bare teste dem, og endte med et resultat jeg ble kjempeimponert over. Der startet sannelig min malerkarriere. Siden det har jeg ikke klart å slutte å male.

Jeg skriver ikke dette for å fremme mine egne kunstnerevner. Jeg mener, faktisk ikke. Det som slo meg aller sterkest der hvor farger strømmet mot meg og ga meg åpenbaring etter åpenbaring, var spørsmål som «hva er egentlig kunst?» Hvem skal bestemme hva som er god kunst, hva som er fint, hva som er interessant, hva som skaper og formidler følelser? Altså: Trenger man i det hele tatt evner for å få lov til å male? Hva ER evner?

Jeg mener bestemt at dersom man har noe å male med og noe å male på, så kan man male. Og jeg mener det i overført betydning. Det er min livsfilosofi. Det er ikke alle som er enig i at det du gjør er bra, men sånn er det faktisk med alt. Ikke alle digger Skrik av herr Munch, engang. Smaken er som baken, og synes du det er bra, vel, så skal du få lov til det!

Dersom man har noe å male med og noe å male på, så kan man male.

TS22

Jeg har malt noen bilder jeg ble grådig fornøyd med. Og noen jeg ikke helt skjønte poenget med. Og noen så ble så dårlige at jeg malte over – men DA!!! Etterpå! Da ble de fine, da! Så min neste teori, som ikke bare gjelder i maling, men i livet generelt, er som følger: Dersom du ikke er fornøyd, så er du ikke ferdig. Mal videre, eller mal over.

Maling kan altså veldig greit overføres til livet. Det er en prosess, og når det fungerer, når ting flyter, så er du glad og stolt og tiden flyr fra deg. Når du ikke får til det du vil, så tror du fort at du ikke får det til. Men det er altså bare en prosess, og veien går videre hvis du er tålmodig og du vil. Vi er ikke vant til å få være tålmodige. Vi er ikke vant til å få tid til å finne ut hva det er som skurrer, så vi kan justere det dit vi vil.

Dersom du ikke er fornøyd, så er du ikke ferdig.

TS22

Jeg malte i en drøy måned før vi åpnet samfunnet etter Covid19. Da trengte jeg en fest, og inviterte til vernissage. Det føltes akkurat passe arrogant, og definitivt fryktelig gøy. Jeg gjorde det fordi jeg kunne, selvfølgelig. Men det åpnet jo opp for spørsmålet «Hva er kunst?» Ingen fikk selvsagt lov til å kritisere, for det ødelegger jo hele budskapet mitt om at alle burde ha lov og rett til å finne sin uttrykksform uten å bli dømt ned mens man er i prosess. Men å høre publikums favoritter og tolkninger var jo i aller høyeste grad bevis på subjektiv oppfatning. Jeg tror jeg ble mest overrasket over hun som likte best vannliljene. Jeg ante ikke at jeg hadde malt vannliljer. Nå er bildet mye finere i mine øyne enn det var før jeg så det 😀

Da jeg var på loppemarked og hamstret stygge bilder å male over, fikk jeg spørsmål til denne jakten fra en ung loppisselger: «Å, er du kunstner, altså?» Hvorpå jeg måtte tenke meg litt om før jeg humret, «Ja, jeg er vel egentlig det, da». Og siden har jeg grunnet litt på det. Hva er egentlig en kunstner? Når føler man seg som det? Har det noe å si hvem det er som definerer? Må man selge for å være kunstner? Holder det om den som kjøper er ens mor, for eksempel? Er det en beskyttet tittel, og må det rapporteres noen steder?

Jeg har kommet frem til at jeg er kunstner. Ikke fordi jeg maler, men fordi at min livsholdning er sånn. Jeg følger min intuisjon, er åpen og prøver å lære av alt og alle, å sette ting i system som kanskje ikke finnes fra før, og å skape en verden jeg klarer å leve i. Bildene er en viktig del av det. Ikke så mye på grunn av bildene i seg selv, selv om de er en kilde til kreativ galskap og masse lykke, så fordi at prosessen gir meg alle disse perspektivene.

Min konklusjon etter dette underlige året som har gått, er at livet kan føre deg på mange slags interessante veier bare du er åpen, tar deg tid og lar ting skje. Ikke minst kan det føre til at man oppdager at lykken kanskje er helt andre steder enn der du trodde. Våg å prøve ting du tror du ikke kan, våg å feile på veien og våg å ha det gøy i prosessen.

Tør du? 😉