Gi meg vind i seilene!

Scott Barry Kaufman har med sin nye seilbåtmetafor forklart meg hva Impulssenteret egentlig er. Les det her!

Når Impulssenteret nå gjenoppstår, er det med ny giv og hår på brøstet! Ny forskning har gitt ny legitimitet til prinsippet bak Impulssenteret, og det er en glede å få presentere det her!

Når du nå blir presentert for denne seilbåtmetaforen, har jeg allerede forlengst forstått at den forklarer hva Impulssenteret hele tiden var ment å være. Scott Barry Kaufman har vist meg hvilke av de menneskelige behov jeg har forsøkt å dekke. Impulssenteret representerer nemlig selve seilet!

Så for at du skal skjønne hva jeg mener, skal jeg rett og slett forklare hele modellen. Bli med på en oppklarende reise på livets hav!

En seilbåt består av to hoveddeler: Skroget og seilet. Den er avhengig av vind og vær, og er ikke eneste båt på havet. Den kommer ut for uvær og andre utfordringer, men det er ingenting som er bedre for en seilbåt enn å få lov å være bevegelse. Det er liksom meningen med den. Uten at det betyr at den ikke skal få hvile til kai av og til. Men lykken for en båt, det er å seile!

For i det hele tatt å kunne holde seg flytende, trenger båten et tett skrog. Hvis båten tar inn vann, må alle krefter til for å sørge for å tette hullene. Ellers synker den, og da er den knapt lenger en båt. Meningen med en båt er i det aller minste å flyte. Det har ingen hensikt å tenke på å legge ut på tur dersom skroget ikke er tett. Det kan tvert imot medføre stor fare. Hadde jeg vært båt, hadde jeg da definitivt holdt meg tett til kai og håpt at noen ville hjelpe meg å tette hullene mine.

Men sett nå at skroget er helt tett og friskt og fint, nylig bunnsmurt og alt i skjønneste orden. DA! Da kunne båten lettet anker og seilt dit vinden tok den! Den måtte selvsagt manøvrert unna alle de andre båtene, så de ikke kolliderte, men sånn er jo livet! Det må jo være noen utfordringer. Det er jo halve moroa. Fri som fuglen, glad og lykkelig og spent på hva som møter den rundt neste nes. Soloppganger og solnedganger, himmel og hav, holmer og skjær, vindstille og storm, farer og glade overraskelser. Med et solid seil kan du ta imot utfordringene med stort mot og tillit, og for hver suksess kommer mestringsfølelsen! Åh, lykke!

Seilbåten driver ikke og leter etter lykken. Seilbåten ønsker bare å fylle sin rette funksjon, å være det den er ment å være. Men når den lykkes med det, er den lykkelig! (Sett nå at båter har følelser. Men det må de jo nesten. Jeg får meg ikke til å tro noe annet.)

Sånn er det med oss mennesker også. Vi har visse behov som må dekkes, og når vi får være de vi er ment å være, opplever vi lykken helt automagisk. Men da må altså alle disse behovene dekkes. Og da må vi vite hva de er!

Dette er ikke først og fremst en jakt på lykke. Dette er først og fremst et utrolig godt redskap for å forklare hvorfor noen mennesker aldri klarer å komme seg ut av hengemyren, og et hjelpemiddel for å finne ut hvordan de kan klare det. Modellen skulle vært pensum for alle som skal hjelpe mennesker. For du kan ikke hjelpe andre hvis du ikke kjenner deres egentlige behov. Og behovene skal jeg forklare nå, som om vi mennesker var en røys med seilbåter.

Skroget vårt er det som må være tett for at vi ikke skal måtte bruke all vår tid og energi på å reparere det. Behovene som representeres ved skroget, trygghetsbehov eller mangelbehov. Dersom du ikke får dekket disse behovene, er det forferdelig vanskelig å finne overskudd til å komme noen vei. Bare tenk deg en situasjon hvor verden din raste litt. Et dødsfall i nær familie, en dårlig karakter på skolen, arbeidsplassen din ble lagt ned, etellerannet som satte deg helt ut av spill en stund. Det er helt normalt, men i Norge skal ikke slike mangler vare så lenge. Vi har et hjelpeapparat som skal sørge for deg. Der er vi best i verden, sikkert. I Norge holder de fleste av oss seg flytende mesteparten av tiden. Faktisk i en så stor grad at vi er veldig dårlige på å forstå de som lever i en mangelsituasjon over lengre tid.

Scott Barry Kaufmans skrog består av tre sett med behov: trygghet, samhørighet og selvfølelse.

Mange som lever i familier med vold, i fattigdom, har utrygg inntekt og annet som gjør livet utrygt, vil være sterkt preget av det. Å få dekket over eller flykte fra eller bygge forsvarsmekanismer blir så viktig i livene deres at det er umulig å begi seg ut på de eventyrene som gir livet mening. Mennesker som ikke har forankring i trygge relasjoner, vil søke samhørighet der hvor de kan finne det. Derfor er det vanskelig for narkomane å finne veien ut, derfor kan man bli værende i skadelige forhold, derfor søker mange sammen i trumpismen og andre protestbevegelser. Har man dårlig selvfølelse, våger man ikke å ta steget ut i den utfordrende verden som til syvende og sist gjør en lykkelig.

Men dersom man har et trygt fundament, et tett skrog, en grei jobb, familie som fungerer, venner, tro på at en kan få ting til, da har man et helt annet utgangspunkt for å ta tak i livet og få det til å fungere bra.

Jeg synes det er viktig at vi som samfunn forstår at slike mangler hindrer en del mennesker å realisere seg selv, slik at vi kan legge til rette for at de skal få lov til det. Hvis vi ikke legger til rette for det, kan vi heller ikke forvente at mennesker med slike mangler skal komme seg i jobb, for eksempel. Sett i dette lys, er det helt ubegripelig at vi tror at det skal hjelpe å ta pengene fra dem. Straff hjelper ikke på dem som fra før har store mangler i skroget.

Men det er altså ikke Impulssenterets agenda. Impulssenteret lar andre ta seg av den biten, og så kan vi ta oss av seglet! For seglet, det er gøy, det! Det er nemlig sånn at når du først har kommet deg ut av de uoverkommelige problemene, kan et solid seil gjøre det mye lettere å bli værende i flytsonen. For seilet er energien! Den som gjør det meningsfylt å lette anker (stå opp) og følge vinden!

Seilet, ifølge den store SBK, er vekstbehovene. Utforskertrangen, kjærligheten, meningen med tilværelsen. Jeg kjenner jeg blir glad bare av å tenke på det. Det er det som får deg til å vokse, til å strekke deg lenger, til å lære og skape og bli den beste utgaven av deg selv.

Se for deg et barn på stranden som leter etter småkrabber og skjell. For en fryd! Det er så gøy å lære når du kan følge din egen nysgjerrighet! Det slutter ikke når du blir voksen, egentlig. Hvis du får utforske noe du interesserer deg for, går det helt av seg selv, så sant du har tid og anledning. Å lære er å vokse. Med læring kommer mestring, og kjenner du etter, kjenner du nok at dette er en energi som gir vind i seilene!

Neste steg opp i seilet, er kjærlighet. Virkelig kjærlighet er uselvisk, gavmild, god. Elsker du noe, eller noen, vil du det vel. Spør bare en seilbåteier! All den tiden som går med til å polere og bunnsmøre – det er kjærligheten som driver det. Kjærligheten til dine barn, til kjæresten, til bestemor, til naturen. Har du en slik solid kjærlighet, vil du ha masse energi til å sørge for at de også får ha det så bra! Dette er en tilhørighet som overgår den som tilhører skroget. Det er en reell tilhørighet, som i sin ytterste konsekvens går over i en enhet. Du forsøpler ikke naturen som du er en del av. Du plager ikke familien du er en del av. Du skader ikke barnet ditt som er en del av deg. Du vil det vel, og så lenge du har det bra, er det en enkel sak. Det er selvsagt når dine egne behov ikke blir dekket at dette blir vanskelig.

Den øverste delen av seilet, eller det øverste nivået av selvrealisering, er mening. Når du føler mening med det du gjør, er det ikke spesielt vanskelig. Tenk hvor mange mennesker som oppsøker nød og elendighet, fordi de føler at de kan utgjøre en viktig forskjell der. Hvis det føltes meningsløst, ville det bare ført til at en selv havnet i elendigheten. Føler du mening med livet ditt, kan du tåle utrolig mye. Derfor bør også de som har minst, få lov til å søke mening i livene sine.

Men boken til SBK heter Transcend. Den heter ikke «Bli ditt beste jeg». Den sier at du kan oppnå noe enda større. Noe som Abraham Maslow sent i livet oppdaget. Der finnes noe over det å utvikle seg selv. Når du har opplevd at livet har disse enorme mulighetene, når du har kjent på lykken, sett soloppgangen og opplevd mestring, da ønsker du gjerne å dele dette videre. Du ønsker ikke å ha det for deg selv, men sørge for at andre mennesker kan dele det med deg. Det er i bunn og grunn den største lykken du kan ha!

Lykke er ikke noe du søker. Lykke er ikke noe som er der hele tiden. Lykken kommer i små glimt, når du er mottakelig for den. Livet er en seilas i storm og stille, hvor seilet revner og blir fikset, skroget får seg noen bulker her og der, så sant båten faktisk får seile. Står den i ro, er den på sett og vis tryggere, men det er ikke det som er meningen med den.

Impulssenteret er noe av meningen med livet mitt, og min transcendens er å få dele det med andre. Jeg trenger at andre som har samme behov som jeg, får oppleve mening, mestring og vekst. Det er i grunnen derfor jeg ikke gir opp. Og siden jeg vet det, vet jeg at teorien til SBK er sann!

Sånn. There you have it. Velkommen til sjøs, metaforisk talt. Ved å bruke min og andres nysgjerrighet og utforskertrang skal vi se hvor det fører oss. Poenget er reisen i seg selv. Ikke bare hvor det ender.

God seilas, fra en lykkelig transcender på vei til å oppsøke meningen med livet igjen! Vil du være med, så heng på!