Bidragsytere

Impulssenteret er i seg selv en gave, og mange ønsker å gjengjelde gaven. Det er mange måter å gjøre det på.

• Impulssenteret lever av støtte fra ulike bidragsytere, hvor Trude Sletteland er den største. Deretter må vi rette en stor takk til de mange som har gitt tid, penger, gaver og kjærlighet som bidrar til å holde liv i denne home-away-from-home, denne varme og inkluderende oasen hvor ingen blir avkrevd noe, men får bidra med sitt glade vesen.
  
  
• Bergen kommune
• Bastian Sletteland Sigvaldsen
• Turid Velle – el-piano!
• Siw Bergesen
• Lise Floen – masse kunstmaling til felles avbenyttelse
• Håkon Bårdsen – masse kaffe!
• Arve Asheim – sjåfør og support
• Gunn-Helen Johnsen – litervis med gulvmaling
• Ken Marius: Møbler
• Morten: diverse
• Camilla: Masse veggmaling!

Ønsker du å gi et bidrag, stort eller lite, i form av penger, er kontonummeret :3626.28.73182. Skriv gjerne om du ønsker å bli navngitt på listen!

Omtaler

Den 20. juli 2020 hadde Audun Langåker denne kronikken på trykk i Stavanger Aftenblad. Det er en sterk historie om hvor viktig det er å få bruke sine kreative sider som motivasjon i en arbeidssøkersituasjon, og ikke uviktig som inspirasjonskilde til vår nyoppstart. Les!

Vi vet alle at kreativ aktivitet kan være en kilde til inspirasjon og livsglede i vår hverdag og i våre liv. Men kan kreativt arbeide også ha en rolle å spille som motivasjonsfaktor for de som faller ut av arbeidslivet ?
Mitt svar til dette er et rungende JA.

Jeg vil endog si at det bør ha en nøkkelrolle i et samfunn hvor mange yrker over en 12 års periode skal digitaliseres bort, ifølge en OECD-rapport.
Jeg backer denne påstanden med min egen erfaring med kreativt arbeide de siste 7 årene.

Jeg har siden 2013 brukt kreativt arbeide som ramme rundt min hverdag som jobbsøker og Nav-klient, etter at oljekrisen satte en effektiv stopper for min videre karriere innen vedlikehold-delen av oljeindustrien.

Min reise startet som en aktivitet organisert av Nav-Bergenhus i regi av Impulssenteret. Det som i begynnelsen var veldig uklart for meg, annet enn at det skulle være en motiverende kartlegging av kreative muligheter i en uformell sosial setting, viste seg å være akkurat det jeg trengte.

Dette fokuset på det kreativt praktiske og fremtidsrettede førte til en så spennende idé-utveksling mellom noen av oss som deltok, at noen ideer bare måtte testes ut på et keramikkverksted. Her kom Impulssenterets brede kulturelle nettverk godt med.

Timene på keramikkverkstedet førte til at nye ideer tok form og satte rammer for det videre arbeidet. Det hele ble en prosess hvor veien ble til mens man gikk, som må sies å väre essensen i alt kreativt arbeide.
Mine ideer ble til skisser og konkrete planer som så materialiserte seg i flere håndfaste design over en periode på 2 år.

Da en kunstbutikk viste vist sin interesse for designet, økte motivasjonen proporsjonalt. En annen motivasjon var at jeg fikk arbeide side om side i verksted med proffe keramikere som gav råd, tips og tilbakemelding samt arbeids-disiplinen som det å arbeide sammen med andre på et slikt verksted fordret.

Arbeidet fortsatte etter at mitt engasjement med Impuls-senteret var over, samtidig med at jeg fortsatte å söke på ledige stillinger gjennom Nav.

Høsten 2015, fikk jeg endelig grønt lys fra butikken og kunne starte produksjon for kommisjonssalg i butikk. Dette gav selvfølgelig en ny dimensjon til arbeidet, samt at jeg fikk tettet hullet i CV som oppstod i 2013.

Aktiviteten på verkstedet med salg i butikk fortsatte til 2017 da både verkstedet og butikken ble lagt ned.
Man skulle kanskje tro at jeg med dette var tilbake på null, men nei, slett ikke. Nå var jeg så motivert med nye gode rutiner og positive tilbakemeldinger at jeg bare fortsatte. Denne gangen med akvarell som medium, samtidig som jeg selvsagt fortsatte å søke stillinger i Nav – systemet.

Den kreative planen nå var å kultivere mine noe rustne akvarell ferdigheter til et slikt nivå at jeg kunne kombinere mitt keramiske design med akvareller i en liten separat utstilling, når jeg fant et nytt verksted for å arbeide designet.

Nå har jeg arbeidet med akvarell i ca 18.mnd og er snart klar til å begynne arbeidet med bildene til utstillingen, samtidig som jeg ser meg om etter et verksted. Mitt mål er ihvertfall 1 utstilling før jeg blir 55, og jeg fyller 53 til høsten.

Når jeg ser meg tilbake og ser hvor jeg er nå, opplever jeg meg selv litt som et frø som har spirt til en plante og nå står som en stridig liten furu hva det kreative og skapende angår.

Man lærer å sette sine egne mål og arbeide mot dem, og i den prosessen møter man andre som vandrer de samme stier,noe som er motiverende i seg selv.
Men fordi den kreative flammen krever næring og nye impulser, og det ene fører som kjent til det andre, så har jeg nå fordypet meg litt i skrivekunsten som en liten forfriskende avkobling. Noe som disse skribleriene er et første og famlende resultat av.

Min konklusjon er at mine siste 7 år ville ha sett helt annerledes ut og jeg ville ha vært en annen person i dag, uten denne kreative aktiviteten som jeg ble gitt muligheten til for 7 år siden.

Betydningen av kreativt arbeide er helt uvurderlig for å opprettholde livsgleden, motivasjon og et ellers friskt sinn som langtidsledig og bør legges til rette for i mye større grad enn hva som blir gjort i dagens samfunn.

Audun Langåker 07.07.2020

Siv-Anita sendte meg denne fantastiske tilbakemeldingen, som hun ba meg bruke på nettsiden:

Jeg fikk gå på Impulssenteret i 7 måneder. På den tiden har jeg forandret meg fra å være så godt som helt utbrent etter å kjempet med de samme problemene altfor lenge. Jeg har kanskje vært en typisk nav’er, som ja, har til tider valgt å ha ekstremt dårlig råd, mot det å jobbe fullt. Likevel har jeg gjennom bevisstgjøringen sammen med Trude Sletteland forstått at det fins mange grunner til at enkelte av oss (som utgjør en ganske stor gruppe) slettes ikke har forutsetningene for å ta en hvilket-som-helst-jobb. Ja, i hvertfall å ikke kunne beholde den over lengre tid.

Jeg begynte å skrive blogg, og fikk kanalisert ut, og anonymt publisert mange tekster som jeg gikk med, og som kom fram etterhvert. Det var et svært godt tips, som spinte av en selvtillit som vokste.
Jeg brukte en del tid på research før noe løsnet, og jeg begynte å ta livsforandrende valg. Jeg brukte skriveevnen videre til å søke etter midler, søke om utdannelse og jeg fikk publisert en kronikk i desember 2012, om psykiatrien.
Alt dette var fordi jeg fikk en veileder som hadde rom, tid og trygghet nok til å kunne ta i mot meg, og ikke presse meg inn i en bås, og inn i en jobb jeg ikke kunne takle.
Hun spurte hva jeg trengte å gjøre for at jeg skulle trives, og hadde ingen ferdige svar på noe. Gjennom samtaler om livet, filosofi, system og samfunn, kreativitet og skriving fikk jeg kjenne på mange tema som jeg brenner for, og jeg fikk satt ting i sammenheng.

Trude startet en gruppe for høysensitive i Bergen. Da jeg leste om, og fikk møte andre høysensitive kunne jeg akseptere meg selv mye dypere. Jeg har av og til kjent meg for følsom for denne verden, da sanseinntrykk kan bli voldsomme og føre til overstimulering og behov for skjerming. Oppdagelsen av meg selv som en høysensitiv person, som er et karaktertrekk som innbefatter ca 20% av befolkningen, gjorde at jeg mye lettere kunne se og hente fram det positive ved å være sensitiv, bl.a. empati, kreativitet og nøysomhet.

Da jeg fikk en praksisplass på kafé helt nylig var det enda en brikke som falt på plass, i et kulturorientert og kunstnerisk miljø, og veien videre for meg er til mer skaping og mestring, gjennom utdannelser som passer for meg.

En av de størst aha-opplevelsene i prosessen på Impulssenteret var da jeg spurte om hvilket ord som kunne erstatte Press, men som likevel får oss til å utrette ting, og til å tørre å ta valg, og å virkelig leve.
Vi funderte litt, men jeg var ikke fornøyd med det samme. Dette skulle jeg finne ut!
Det datt inn i meg senere på dagen: DRIV.
Da jeg kom tilbake til Impulssenteret og viste notatene mine utbrøt Trude; Ja, for Press kommer Utenfra og Driv kommer Innenfra!
Akkurat, det var det jeg lette etter, og fant at dette er noe som er svært viktig i nå da så mange mennesker brenner seg ut, i stedet for å brenne for noe. Det gir mening, kraft og glede og styrke å finne Drivkraften.
Jeg mener vi trenger å ta ansvar for oss selv, å kunne være tilstede i oss selv, og samtidig kan vi trenge veiledning, støtte, oppmuntring og tid til å finne Driven i oss selv, og slik finne motivasjon, entusiasme og overskudd.

Impulssentet var et sted jeg kunne hente meg inn igjen, og jeg fikk tiden til å få kontakt med drivkraften i meg, som jeg ikke har kjent på veldig lenge.

Tusen hjertelig takk!

Varme hilsener fra Siv-Anita